Det som skjer i USA mellom Donald Trump og Volodymyr Zelenskyj har skapt store reaksjoner. Flertallet ser ut til å male et tydelig bilde: Trump er skurken, Zelenskyj er helten. Dette er fortellingen som dominerer, både i media og på plattformer som LinkedIn. Mange er sinte, frustrerte og fordømmer Trump som en klovn, en kyniker, en manipulator.
Men hva om det er mer til denne historien enn vi umiddelbart ser?
Jeg er ikke politisk ekspert, men jeg har i 14 år studert den menneskelige psyken, spesielt det vi ikke ser – de skyggebelagte sidene av oss selv, og det er dette perspektivet jeg ønsker å få mer opp og frem i lyset. Jeg tror det har en langt større effekt enn av vi bruker tid og energi på å fordømme og dele våre reaksjoner og polariserte meninger (selv om jeg også på et vis gjør det) om hva som foregår, hva som er rett og galt, hvem som er skurk eller helt, undertrykkeren eller den undertrykte etc.
Når vi fører krig mot andre, fører vi i realiteten en krig vi ikke klarer å håndtere i vårt eget indre.
Vi ser dette gang på gang i historien, det skjer i en større skala i det politiske bildet, samtidig opererer de samme dynamikkene i oss selv. Polarisering og projeksjon er kraftige mekanismer i den menneskelige psyken. Vi plasserer noen i rollen som skurk, og andre i rollen som helt. Vi dømmer, vi peker fingre, vi skaper avstand og splittelse. En psykologisk splittelse som er i oss selv. Det er de undertrykte delene av vår egen psyke, de vi ikke ser eller vil se, som vi maler på lerretet av den andre, og i dette tilfellet på Trump og hans stab.
Men hva er det egentlig som skjer på et dypere nivå?
Vi kan ønske at Trump blir straffet, fratatt makten og usynliggjort. Men hva er det vi egentlig prøver å trykke ned? Hva er det vi ikke ønsker å forholde oss til og få ut av synet?
Når vi dømmer Trump for hans kynisme, hans hersketeknikker og arrogante væremåte – ser vi da også hva dette speiler i oss selv? Vi projiserer de sidene av oss selv vi ikke ønsker å se, over på ham. Vi skygger unna våre egne maktdynamikker, vår egen skjulte aggressivitet, frykten for å stå i vår kraft og sannhet, ikke bry oss så mye om hva alle andre mener, vår indre rebell som noen eksempler.
Dette betyr ikke at Trumps handlinger er riktige, de er åpenbart helt ute av proporsjoner og vi ser er en mann med store komplekser og psykologiske utfordringer styre en verdensmakt. En mann med dype sår han ikke håndterer og fører sin egen indre kamp og mindreverdighet ut på og mot verden, et desperat, feilslått og destruktivt forsøk på finne seg selv og sin egenverd (som et eksempel, det ligger mye annet her også). Livet vil sørge for at han får de konsekvensene og straffen han fortjener i samsvar med skadene han gjør.
Men det jeg snakker om her, handler ikke om hans handlinger, men om vår reaksjon på ham og det han gjør.
Projeksjon og skyggearbeid
Vi har en tendens til å ville identifisere oss med det gode. Derfor heier vi på Zelenskyj, fordi han representerer en form for rettferdighet, det som undertrykkes og en kamp for frihet. Men i denne identifikasjonen ligger det også en avvisning av noe annet – av det vi ikke ønsker å se i oss selv og vår fortid. Vi ønsker ikke å se vår egen deltakelse i maktspill og maktdynamikker. Vi ønsker ikke å erkjenne vår egen skjulte aggressivitet eller evne til å manipulere andre.
Vi plasserer disse egenskapene på en ytre skikkelse, Trump, og erklærer ham som ond. Vi gjør det for å slippe og forholde oss til disse mekanismen i oss selv, fortsette vår egen undertrykkelse og forbli blinde for hva som egentlig foregår på et dypere plan. Dette vil aldri kunne føre til det vi tror vi kjemper for, frihet, fred og rettferdighet. Selv om Trump mister all makt i morgen, vi de samme mekanismene slå ut i full blomst et annet sted kort tid etter, noe vi ser gang på gang, i liten og stor skala.
Selv om vi undertrykker noe, betyr ikke det at det ikke finnes. Det er bare undertrykket, og det undertrykte vil finne nye måter og veier frem til overflaten igjen, alltid, ofte i mer intense og synlige måter, som nå. Slik vil det fortsette, helt til vi begynner å se og forstå. Det er som det berømte isfjellet, vi ser kun 10%, toppen av isfjellet, men under overflaten (det skjulte) ligger de andre 90%. Disse 90% representerer på lik måte det undertrykte og underbevisste i oss (det vi ikke ser og vil forholde oss til), og det er dette vi må begynne å deale med på en bevisst måte dersom vi virkelig ønsker at det skal bli fred, mer rettferdighet, våpenhvile etc.
Så hva om vi brukte denne situasjonen til å forstå oss selv bedre?
Krig er en manifestasjon av indre splittelser
Så lenge vi peker fingre og dømmer, vil det være krig, ikke bare på utsiden, men i oss selv. En varig fred kan ikke skapes gjennom hat og fremmedgjøring av den andre, verken om det handler om vår partner, den idiotiske sjefen eller Trump, samme dynamikker er i spill. Fred, rettferdighet etc kan bare oppstå når vi begynner å håndtere og forløse våre egne indre konflikter.
“Hvis nok mennesker finner fred i seg selv, vil det være umulig for ytre krig å eksistere”
Epigenetisk forskning viser at krig og undertrykkelse setter seg i genene våre og videreføres til kommende generasjoner og vi bærer på på usynlige byrder og traumer fra våre forfedre. I Norge trenger vi ikke å gå mer enn to generasjoner tilbake før vi finner krig i systemene våre, som forteller oss at de aller fleste av oss har historier om makt, kontroll, undertrykkelse og lidelse i vårt genetiske minne. Dette påvirker oss, enten vi er klar over det eller ikke.
Den virkelige jobben ligger i oss selv
Vi har nå en gyllen mulighet til å se dypere. Trump er et speil, og han viser oss noe vi ikke vil se og anerkjenne i oss selv, og serverer oss en gyllen mulighet til å utvikle, forstå og forløse mer av de dypere temaene i oss selv. Når vi tar ansvar for våre egne skygger, indre kamper, løsner vi også litt etter litt opp i de ytre kampene vi ser utspille seg i verden.
Vi vil se løsninger og muligheter, vi vil forstå og se fra et mer nøytralt og objektivt ståsted, viktige ingredienser som må til for å løse opp i konflikter på en bærekraftig måte, det være seg i heimen eller i det hvite hus.
Dette er sannsynligvis ikke en populær måte å se det på, og det er lov å være uenig med meg og hvordan jeg ser det, noen vil kanskje til og med bli provoserte. Det er helt greit, faktisk er det naturlig. Kanskje fordi jeg også representerer noe som den andre (leseren) ennå ikke ser i seg selv? Når noe treffer en nerve, betyr det at det peker på noe viktig, ikke for at det skal pekes på og rettes mot den andre (fienden), men at vi får en mulighet til å oppdage noe i oss selv i speilet av den andre.
Dette er selvutvikling, en essensiell ingrediens i livets spill og en vei til å skape tilhørighet, gjenkjennelse, samhold og fred, fordi vi begynner å se oss selv i den andre, det under overflaten, i disse 90% hvor makt-dynamikkene utspiller seg og deres potensielle til forsoning virkelig ligger, en jobb vi må ta selv-ansvar for.